mandag 30. juni 2008

DSI





Jeg er helt ute av alt som heter fremmedord og ordestilling; derfor har jeg i det siste lest horder av bøker.
Samfunnslitteratur, fantasy, Engelske kjærlighetsromaner og historier fortalt av tusen stumme lepper.




Før kunne jeg skrive tekst på tekst om nettene. Leve ut hundre forskjellige Lucyer ingen kjenner.
Nå klarer jeg ikke engang skrive et enkelt innlegg her i bloggen.
Tankene og meningene blir blandet i ei suppe jeg ikke klarer å skille og sender meg ut i et univers uten holdepunkter, uten kontroll.
Alt er flytende og konturløst.


Klart jeg forandrer meg. Uten at jeg har skjønt det blir jeg enda mer sinna og irritert for hver dag. Følelser som alltid har ligget under overflaten, men som aldri har sluppet til.
Aldri har fått lov til å slippe til. De siver sakte men sikkert ut.

Det eneste som hjelper; hadde hjulpet, var om jeg bare kunne klart å formidle disse følelsene ut på en annen måte. Gjennom tekster og tegninger.

Kunst må være kunst
Og politikk må være politikk.





I en jævla surrealistisk- suppeverden er det ikke alltid så lett som det burde være, å ta et stanpunkt og stå ved det når det eneste holdepunktet er deg selv og din egen psyke.
Ingen religion, ingen selvitlitt, ingen politiskretning, ingen interesse. Ingen, ingen placebostrukturertbås.
Bare deg og suppa du har i årene, hjernen og hjertet.-
og da, når man ser så usikker på følelsene sine og ikke engang vet hvordan man skal få skrevet dem ned.
Har man da en god fremtid i møte?

3 kommentarer:

camilla sa...

det er et av de beste innleggene jeg har lest på lang tid. og et av de jeg kan relatere til og kjenne meg igjen i. jeg vet ikke om noen har en god fremtid i møte. kanskje jo mer man tenker på den, jo verre blir den? jeg vet ikke.
helt super tekst, helt helt super.





"-Jeg vil ikke ha mine egne tanker lenger. Jeg vil at hodet mitt bare skal være en del av noe annet. En liten del av en tenkende organisme. Hva heter den planten de fant i Minnesota? Den største organismen med lengst sammenhengende levetid - en eller annen undervannsplante eller noe som er flere kilometer i omkrets? Det er det jeg vil. Gjør meg til en del av den, og gjør hjernen min til bare en del av virksomheten. Jeg vil ikke ha mer av tankene mine. Jeg vil donere bort hodet mitt"
-Dere skal merke vår hastighet, Dave Eggers.

Ragnhild sa...

For å svare på det siste spørsmålet: Hell yeah! Jeg tror egentlig alle har det sånn. Jeg tror det kalles noe sånt som å være en tenåring (må spy litt over å se at jeg faktisk skrev det der). Det er ingen som vet hvor de vil, hvor de skal, hva de mener! Greit, noen har litt mer peiling enn andre, men det er en jævlig stor andel mennesker som prøver alt for hardt å vise HVA de mener og AT de mener noe. Da synes jeg det er greiere å si "hey, jeg veit ikke hva jeg mener, jeg veit ikke hva jeg vil. Jeg vet at jeg er et menneske. Ferdig med det". Det siste året har jeg lyktes veldig mye med å tenke mindre. Jeg veit at dette er en litt drastisk påstand, men noen ganger tror jeg det å være kunstnerisk og kreativ rett og slett ikke er bra for folk. For man prøver og prøver og prøver å få ting på papiret, men så er tankene såpass forvirrende, at det rett og sett ikke går an å få det på et papir. Det er blant annet derfor jeg tror så mange forfattere og kunstnere rett og slett har blitt litt koko i løpet av sitt liv. Greit, galskap gjør deg kreativ, men kreativitet kan også gjøre deg gal. Når man sitter der og faktisk klarer å skrive ned tankene sine, innser man kanskje hvor merkelige og surrealistiske de faktisk er, og det kan nok være et hardt slag i magen.

Åkei, jeg veit ikke hva jeg babler om...eller om dette hadde noe med saken å gjøre i det hele tatt, but well well

Charlie sa...

det er så rart, du tok ordene rett ut av munnen min liksom, ut av hodet.
jeg tenker helt likt, men det pleide vi jo engang, vi skreiv ting helt på likt som omhandla det samme.

jeg bare fordriver dagene med nyttesløse tidsfordriv og venter på helgene, akkurat som da det var skole.

vi skrivs <3.